Myllarguten oval.jpg

 

Myllargutfestivalen.no

Myllargutparken

vis-à-vis Norsjø Ferieland

3812 AKKERHAUGEN

 

 

 

INDEX

MYLLARGUT-FESTIVAN 2018

MYLLARGUTEN

MYLLARGUT-STUGO

 

 

 

 

Myllarguten

Torgeir Augundsson (døpt 1. november 1801 i Sauherad Kirke, død 21. november 1872 i Rauland), bedre kjent som «Myllarguten», var en legendarisk spelemann fra Akkerhaugen, Sauherad i Telemark. Lokal uttale av navnet er «Tarjei».

Barndom og læretid

Torgeir Augundsson ble døpt 1. november 1801 i Sauherad Kirke, faren var Augund Torgeirsson og moren Gunhild Sigurdsdotter.

Torgeir er sannsynligvis født i slutten av oktober 1801 på husmannsplassen Kåsa under Ryntveit på Akkerhaugen. Foreldrene giftet seg 8. oktober 1801 og Torgeir er dermed sannsynligvis født innenfor ekteskap med knapp margin. Faren Augund (1769 – 1842) var fra Moen under vestre Sauar i Sauherad. Mora Gunhild Sigurdsdotter døde i 1813 og var da 39 år gammel. Det er uklart hvor hun kom fra. Augund og Gunhild fikk 3 barn i tillegg til Torgeir. Mari 1805 – 1805, Ingeborg 1807 – 1808 og Sigurd 1810 – 1840. Augund Torgeirsson var gift i alt 3 ganger.

Navnet hans ble helst uttalt «Tarjei», som vanlig var i Telemark. Faren var husmann, og flyttet en del rundt på plassene i Sauherad mens Tarjei var liten. Augund var møller, og ble kalt «møllaren». Barna hans ble kalt «Møllarungæn`», og dette kan ha medvirket til forvirringen rundt navnet hans. I Nedre Telemark kalte de ham «Møllarongen», og i øvre Telemark «Myllarguten», det navnet han er blitt mest kjent under.

Fra han var liten hadde han lag for felespill. Faren var nok spelemann, men ikke av de beste på den tid. Rikard Berge forteller at «gutten maste etter fela før han var ute av småbarnsstakken». Han pleide å stjele seg til å prøve farens fele når Augund var ute. Så lenge faren var hjemme, våget han seg ikke nær fela, han var nok redd juling. En dag kom faren uventa hjem fra kverna og hørte felelåt inne, og det låt ganske godt. Gunhild tok fela fra gutten med det samme Augund kom inn. «Kven va`det som spela?» spurde Augund. «Dæ va`ingen, dæ», svarte Gunhild. Jo, Augund hadde hørt felelåt. «Eg konn` høyre de va` ein som konne spela au», sa han. Da måtte Gunhild fram med sannheten. «Ja, dæ va gutongen som grein etter fela; å så fekk`n o litt». Fra da av fikk han spille som han ville (Alle replikkene og anekdotene er skrevet ned av Rikard Berge, og gjengis på Telemarksdialekt).

Den første som lærte opp Tarjei var faren, som kunne mange gamle slåtter, og han lærte også gutten å stemme fela. Han var svært lærenem, men faren ble trøtt av det stadige maset om opplæring, og tok ham med seg til spelemannen Mattis Flathus, som tok gutten i lære. «Mattis sette skruven i meg, han», sa Myllaren i senere år. Han kalte opp en slått etter Mattis.

Med tida ble guttungen etterspurt som spelemann, og fordi han var ganske liten, måtte faren bære ham på ryggen når han skulle ut. Så ble han satt på bordet, og trampet takta med foten på krakken. Han var lett å få til å spille, og spilte ute fra han var åtte-ni år gammel. Mens han var ute på denne måten, møtte han spelemannen Øystein Langedrag fra Seljord, og denne ble en viktig læremester for Myllarguten. De spilte sammen både sent og tidlig. Tarjei var hos Øystein og fikk slåtter i ukevis i strekk.

Den andre læremesteren til Myllarguten var Jon Kjos, fra Åmotsdal. Da han kom dit var han ikke mer enn ni år. Det tok litt tid før Jon skjønte hva slags to som bodde i Tarjei, men da det gikk opp for ham, tok han gutten i lære på stedet. Etter en tid var Tarjei den beste av de to. Da sa Jon: «Dæ va héen ti gut! Han vi`ti forgange meg». Dette var sagt halvt i spøk.

Spelferder og familie

I årene som fulgte var Tarjei over store deler av Telemark og spilte i gjestebud og bryllup. Ryktet gikk om at han var en framifrå utøver, og derfor ble han også tilsvarende etterspurt.

Han giftet seg med Ingebjørg Eddandshaugen, husmannsdatter fra Edland i Vinje, i 1830. Sammen fikk de ti barn, blant dem sønnene Rikard, Gregar, Sigurd og Torgeir. De tre eldste giftet seg med hver sin søster fra garden Flatastøyl, noe som fikk faren til å bemerke: «Dom er så Flatastøyl-gælne, mine bonn». Flere av deres etterkommere finnes som spelemenn og utøvere i Telemark den dag i dag (se nedenfor).

Det er ikke sagt at Tarjei var den letteste å leve med. Han var svær til å skifte sinn, en uryddig kunstnernatur og en drømmer. Han var ikke praktisk anlagt, og kunne i grunnen bare spille fele. I andre saker kunne han være håpløst langsom. Han trengte alltid hjelp i pengesaker. Slik var det han fikk økonomisk sikring av bonden Rikard Aslaksson Berge i Rauland, da han kjøpte småbruk der.

Etter hvert ble spelferdene hans lenger, og han fór over fjellet til Setesdal og over til Vestlandet, hentet spell og gav spell, og tevlet med bygdenes beste spelemenn. Han var på en gang selvbevisst og beskjeden på egne vegne. Gjennom ham ble det særlig mye utveksling mellom bygdene i Hardanger og Voss på den ene sida og dem i Vest-Telemark på den andre. Han var også i Ryfylke, i Suldal og i Røldal. Men av alle spelemenn han møtte, satte han mest pris på Håvard Gibøen fra Møsstrond og Knut Lurås fra Tinn.

Myllarguten og Ole Bull

Myllarguten ble etter hvert vidt kjent som en mesterspelemann, fra Vestlandet og langt opp i Numedal. «Dæ hjælper ikkje håss go'n e', e'n ikkje kåmme i opprop», sa han. Han ble den mest kjente spelemannen i Bygde-Norge i sin tid. Ryktet nådde også dem som ikke kom fra bygdene. Den viktigste av dem var fiolinisten Ole Bull, som traff Myllarguten tilfeldig sommeren 1831. Han var den gang ikke mer en litt over tjue år, og var kommet tilbake fra en turné i Tyskland. En kveld han var ute og gikk i Bergen, fikk han høre felelåt fra et herberge ikke langt borte. Han hadde ikke aktet på hardingfela før, men nå ble han nysgjerrig og gikk inn. Der fikk han vite hvem spelemannen var, og Bull ville at han skulle spille mer. Myllarguten nektet det ikke, for han var svært «på lag», som det heter. Senere inviterte Bull ham med seg hjem, og Tarjei ble med. Hos Bull var det og andre musikere, og Tarjei fikk godt stell, og spilte for Bull og vennene hans. Bull ba Myllaren om å bli med ham til Valestrand, der Bull skulle opptre, og slik kom det til at disse to spilte sammen første gang. Da Bull spilte Mozart, ble Myllarguten opprømt. Men selv om han prøvde å gjengi Mozart på hardingfele, lyktes han heller dårlig med dette.

Ved samme anledning skrev Ole Bull ned noen av slåttene til Myllarguten. Deretter prøvde han fela til Tarjei og spilte av nedskriften ganske riktig. «Ja, dæ va' nok likt. Men rætte liten hadde dæ nå ikkje», sa Tarjei etterpå. Men han var nok imponert over at Bull greide dette. Bull og Myllarguten var venner resten av livet.

Et slikt kulturmøte skulle få svært mye å si for norsk musikkliv. Ole Bull fikk en nøkkel til forståelse av norsk folkemusikk, og inkorporerte noe av stilarten i sin egen musikk. Signaleffekten for nasjonalromantikken, og Grieg, har nok også vært svært stor. Bull var på jakt etter et norsk musikkuttrykk, og gjennom Myllarguten fant han det. Myllarguten var på denne måten Ole Bulls læremester, sier Rikard Berge. Myllaren kom på sin side til å legge seg etter et mer klassisk dur-ideal etter møtet med Bull og Mozart. Han la vekk de mest irregulære tonetrinnene i sitt eget spill, og satte en standard for tonal utforming som har fulgt Myllar-tradisjonen til denne dag. Utviklingen mot klarere durtonalitet hadde ellers begynt noe før, med Øystein Langedrag, som hadde vært ute i Napoleonskrigene og opplevd hornorkester og marsj-spill.

Konserten i Christiania 1849

Etter møtet i 1831 gikk de to hver sin vei. Bull reiste utenlands igjen, og de to møtte hverandre først igjen i 1848, da Bull la opp til en stor konsert med «nasjonal musikk» på den gamle logen i Christiania. Her ble Myllarguten bedt om å opptre, og han reiste inn til hovedstaden på ski vinteren i 1849. Ole Bull ønsket å vise Christianias borgere hva norsk folkekunst var verdt. Konserten ble holdt mandag 15. januar 1849, og Tarjei skulle spille sju slåtter fordelt på to avdelinger. Den øvrige musikken sto Ole Bull for. Myllarguten fikk selvsagt et godt honorar for denne jobben. Salen ble pakkende full av begeistrede byborgere, og dessuten en del telemarkinger som hadde fått fribilletter. Aasmund Olavsson Vinje, som var kommet til byen på denne tida, ønsket ikke å gå på konserten. «Si' det gange gale, só blei det fór stort ansvar på ókkón», sa han.

Ikke alt gikk som det skulle den kvelden. Tarjei fikk ikke opp feleskrinet sitt, og måtte bryte det opp med kniv. Dette gjorde ham så nervøs at han glemte å holde seg til programmet. På den annen side spelte han seg slik opp at han helt glemte hvor han var, og publikum var begeistret. Dagen etter skrøt avisene av konserten, og Welhaven skrev et langt dikt til Myllargutens ære. Rikard Berge påpeker allikevel at de fleste trolig gikk fra konserten med lite utbytte. De var ikke vant med hardingfelemusikk. Da den nasjonalromantiske bølgen la seg, var heller ikke Myllarguten så gjev lenger. Da var han bare en «forfyllet bonde fra Telemarken».

Senere spelferder

Ole Bull ga Tarjei flere oppdrag i årene som fulgte, og dette ga ham såpass med inntekt at han kunne kjøpe bruk i Rauland. Men han var ikke styren med pengene sine, og det gikk etter hvert ut med bruket. På sine gamle dager flyttet han til en husmannsplass i Arabygdi ovenfor Rauland. Mot 1860 var det heller ikke så lett å spille for byfolk lenger. Begeistringen hadde lagt seg, og Myllarguten fikk det vanskelig. Han kunne av og til være svært motløs, og kjente seg sliten. I de verste stundene forbannet han både Ole Bull og fela som hadde formet hele livet hans. Han spilte allikevel i København i 1862. Der ute var det knapt noen som forsto hardingfelespill. Danskene kalte slåttene «ensformig, umelodieus dansemusik».

Han var fortsatt den største spelemannen i sine egne hjemtrakter, og fortsatte med spelferder opp mot 1870. Men nå var han ikke så lett å be som før. Bildet som er tatt av ham på denne tida viser en sliten og noe tverr mann.

De siste årene

De siste åra bodde han på Kósi ovenfor Rauland. Men nå var han vrang og ville helst ikke spille mer. Han døde den 21. november 1872, 71 år gammel. Rikard Berge forteller at likfølget besto av en pram, og ingen la blomster på båren: "Fatig livde han og fatigsleg døydde han; fatigt og faament var fylgje som førde Noregs beste spelemann til jordi".

Hentet fra Wikipedia

 

Sjekk Myllargutens opphav

Torleif Trykkerud meiner kulturforskarar bør sjekke opphavet til Myllarguten

Den kjende skiensmannen og folkemusikkentusiasten har samla stoff om landets fremste spelemann gjennom 25 år. Det har vore strid om fødselsåret er 1799 eller 1801.

– Eg meiner dette ikkje lenger er noko å diskutere. I kyrkjeboka for Sauherad står det at fødselsåret er 1799. Me held oss til kyrkjebøkene i alle andre samanhengar, kvifor skal ikkje dataene der skal gjelde for Myllarguten, undrar Trykkerud.

Farsskapet

– Men Myllarguten vart døypt 1. november 1801?

– Ja, men på den tida var det ikkje uvanleg at det gjekk både månader og år mellom fødsel og dåp. Den gongen var det forferdeleg å vere fødd utanfor ekteskap, svarar skiensmannen.

Offisielt er Augund Torgeirsson far til Myllarguten.

–Augund var gift med ei anna kvinne da Gunhild Sigurdsdotter fødde Myllarguten i 1799. Augund blei gift med Gunhild i 1801 da Torgeir var to år gammal, og blei såleis hans stefar. Folk på Hørte meinte tidleg på 1900-talet at Ole Knutson Møller var den sannsynlege faren, og at Myllarguten dermed var fødd utanfor ekteskap. Harald Herrefoss, fødd i 1912, støtta den oppfatningen. Herrefoss fekk nemleg eit tillitsforhold til eit barnebarn av Ole Knutsen Møller. Jon Hvitsand skriv om dette i «Soga om Hørteverket».

Ifølgje Hvitsand kom Møller til Ulefoss, og lokalhistorikeren frå Bø skriv at han stamma frå ei tysk musikkætt. Dette er også referert i musikkleksikonet til Cappelen.

Rikard Berge har gjeve oss mange detaljar, men kanskje hans nasjonale kjensler gjorde at eit tyskætta opphav ikkje var ønskjeleg, seier Trykkerud.

Henta stoff i Tyskland

Trykkerud, som tidlegare var mykje i Tyskland, har samla stoff om musikkfamiliar der nede og fått materiale frå eit bibliotek i Niedersachsen.

– I ein tysk familie med namnet Müller er det fire brør som alle er framifrå musikarar. Dei er fødde innanfor det tiåret som Myllarguten kom til verda. Det vil ikkje overraske meg om det her finst ein slektsskap, seier Trykkerud, som sjølv er oldebarn av Lars Fykerud. 84-årige Trykkerud meiner at kulturinteresserte bør forske på dette.

– Eg stiller materialet mitt til rådvelde. DNA-testar av etterkomarar i Tyskland og Noreg vil gje dei nødvendige svara, seier Torleif Trykkerud.

halvor.ulvenes@varden.no

26.01.2017

 

Tilbake til startsiden

    Webmaster: Johannes Akkerhaugen